Mine møter med John Lennon

Av Truls Horvei

John Lennon, ja. Talentfull. Kreativ sjel. Viktig mann for rocken. To ganger møtte jeg John Lennon, og det skal jeg fortelle om. Jeg var fjorten år. Storebror og jeg fant ut at vi trenge en vinterferie. Hvorfor ikke dra til England, kronjuvelen i Det britiske samveldet? Mye av sparepengene gikk til å ta båten over til Newcastle. Det sluddet da vi sto på dekk og så skipet bakke ut fra Skolten.

Jeg spydde meg over Nordsjøen, broderen bare flirte. Sjøsterk fyr, skjønner ikke hvor han har det fra. Vi kom oss i land, fant motorveien og sto med en plakat i nevene "London!”, og sannelig etter et par timer fikk vi haik med en trailersjåfør.

– Are you driving all the way to London?
– Yes, man. Jump in, sa han og dro i sixpencen sin.

Stort sett sov vi på turen. Våknet av og til av en sigarettsky i fjeset. Broderen preiket litt med sjåføren, en vittig fyr fra Newcastle med tre unger og kone fra Bristol. Omsider ankom vi London. Den triste regnet hadde gitt seg. Vi gikk rundt på måfå i Oxford Street, glodde i vinduer, så på jenter i miniskjørt, gutter med litt lengre hår enn oss. Vi fant til slutt et ungdomsherberge og fikk oss overnatting for nesten ingenting.
- Tar meg en øl på puben på hjørnet, før vi ser oss omkring, sa broderen. Han var tre år eldre enn meg. Hjemme i Bergen ville han aldri fått kjøpt en eneste Hansa, men her gikk det greit. Jeg måtte nøye meg en cola. Så strenet vi rundt i byen. Swinging London.

Oppholdsvær. Fete skyer seilte over hodene våre. Vi stakk inn i platebutikker, hørte på de nyeste singlene til Hollies og Kinks, og gikk tomhendt ut igjen. Broderen hadde lest om at The Beatles holdt på å spille inn en ny LP i Abbey Road Studios i St. Johns Wood, i området City of Westminster. - Vi drar dit. Kanskje vi får se noen av gutta i bandet, sa han. Gutterommet vårt var dekorert med bilder og utklipp av John, Paul, George og Ringo. Fra hele karrieren.

Fargebilder til og med. Jeg måtte jo innrømme at Beatles var større enn Jesus og Gud til sammen. Jeg som nektet å gå på søndagsskole da ”She Loves You” kom ut på singel, jeg ville heller sitte hjemme og høre låten enn historien om Jesus som vekker opp Lasarus fra de døde.

Vi tok t-banen og vi trasket langs trafikkerte gater, og kom endelig til platestudioet. Utenfor murbygningen hang en del gutter og jenter. Vi hadde med oss niste, satte oss på et trappetrinn. Ingenting skjedde. Ingen folk kom ut eller gikk inn i bygningen.

Ungdommene som ventet på å få et glimt av Lennon eller McCartney, ble utålmodige og ruslet hjemover. Vi holdt ut.
– Vi gir oss ikke, sa broderen. – Jeg vedder en halv loff på at en av Beatles-gutta snart dukker opp.

Sannelig fikk han rett. I åtte-tiden kom en fyr ruslende med runde briller på nesen.
– John Lennon, hvisket broderen med ærefrykt i stemmen. – Overlat pratingen til meg.

Lennon kom plystrende bortover fortauet. Broderen reiste seg opp, tok et steg fram og smilte til den berømte musikeren: - Excuse me, were are coming all the way from Norway and – Mannen stanset, så først på broderen og deretter på meg. Jeg skalv i knærne; John Lennon ser på meg…

– Fra Norge, ja vel? Det er jo et godt stykke (a good piece). I det samme begynte det å regne. Små blanke dråper pisket mot asfalten. John Lennonkikket opp på himmelen. - Allright, sa han. –Vi kan ikke stå her ute i drittværet. Bli med innfor da vel. Men – Han stanset mitt i setningen. –Vakten liker ikke at vi drar fremmedfolk inn i studio. Ta på dere disse.

Lennon ga oss to løsbarter. Vi trykket de fast under nesene våre. Perfekt forkledning. Jeg så kanskje litt for ung ut til å gå med bart, men broderen lignet en dandy. Manglet bare bowlerhatten, slips og dressjakke. Like innfor døren sto vakten. Han så to ganger på meg, kremtet, Lennon ga ham et blunk og en sigarettpakke, og vi gikk innover gangene rak i ryggen som to speidergutter.

– There is George, sa Lennon og pekte på en mann i dress bak et glassrute. - Georg Harrison? Jeg syntes han virket eldre enn den pene musikeren jeg hadde hengende på et svarthvitt-bilde over sengen min.

– No no, George Martin, our producer.

Jeg rødmet på ørene. Selvfølgelig, Mr. Martin, den femte Beatles. Vi gikk inn i et tomt studio. En gitar og piano i ene hjørnet, miksepult. John fortalte at han hadde sett en gammel plakat for et sirkus i et antikvariat. Sirkuset skulle ha en opptreden.

Overskriften lød ”Being For The Benfit Of Mr. Kite”.

– Jeg kjøpte plakaten og har brukt teksten til en låt. Vil dere høre et utkast? Herlighet, å få høre en ekte, uferdig Beatles-låt spilt på piano med noen underlige lirekasselyder i tillegg! Jeg kjente lukten av sagmugg, elefanter og trapesartister. John, vi var på fornavn med ham nå, tente en sigarett, flirte. Broderen spurte hva LP-en de holdt på med kom til å hete.

– Det blir nok noe sånt som ”Sgt. Pepper´s Lonely Hearts Club Band”. Jævla lang tittel ”Sgt. Pepper” for korthetens skyld. Det blir et bra stykke musikk. Men nå skal det jobbes.

Han fulgte oss tilbake til utgangsdøren der vakten satt og sov. For siste gang trakk jeg inn luften og studiostemningen. Kalenderen på veggen viste 28. mars. Vi skulle snart reise hjem igjen.

– Hello goodbye, sa Lennon og tok meg i hånden, snudde seg og ble borte i korridoren. Svimmel sto broderen og jeg utenfor bygningen. Jeg lurte på om jeg skulle sende brev til hun jeg var forelsket i, hun i naboblokken vår, men hun kom neppe tro at jeg hadde vært i London og truffet selveste John Lennon. Jeg skrev en kladd og kasten den i Themsen.

Dagen etter tok vi toget nordover, fikk haik et stykke, satte oss på et tog, og måtte ut å haike igjen . De siste milene busset vi ned til havnen i Newcastle. En måke fløy over oss, det var akkurat som om den skrek: It´s getting better.

I juni kom broderen hjem med en LP, satte den på platespilleren og ba meg holde kjeft. Jeg klarte å holde munn mens Lennon og McCartney sang vakre melodier som klang som diamanter i ørene mine.

– Der har vi jo låten vår! – Holdt kjeft og lytt, for faen. Sirkusmusikk, rare lyder fra manesjen, og John Lennons stemme. Utrolig var det, at vi hadde hørt første utkastet i Abbey Road, og nå var albumet her som kom til å bli spredd i tusenvis, ja i millioner av eksemplarer over hele verden.

Den andre gangen jeg møtte John var i januar 1969. Vi var på klassetur til London. Mens de andre besøkte handlegater gikk jeg for meg sjøl. Beatles hadde fått seg eget plateselskap, Apple og dit ville jeg på pilgrimsferd. Jeg tror på tilfeldigheter, og akkurat den dagen hadde Beatles en uannonsert konsert på toppen av Apple-bygningen. Jeg hørte stemmen til John langt borte, bøyde nakken og sannelig fikk jeg et glimt av et band som spilte der oppe. Var det mulig å komme seg opp dit?

Helt siden min forrige London-tur hadde jeg tatt vare på løsbarten som en relikvie. Jeg satte den fast med dobbeltsidig teip under nesten og knyttet slipset jeg hadde med meg.

Sannelig så jeg ikke ut som en kontorist, gikk rett inn i bygget og opp alle trappene. Der sto Beatles og spilte for harde livet. Mellom en låt løftet jeg neven, vinket til John Lennon. Blikket vårt traff hverandre, før han snudde seg vekk og begynte på neste låt. Tror ikke han kjente meg igjen. Litt skuffet var jeg, jeg hadde samme løsbart som sist, og da en politikonstabel tok meg i armen og førte meg vekk fra taket og lyden av ”Get Back”, ga jeg faen, det ryktes at Beatles kom til å bli oppløst og stemningen under konserten var miserabel. Hjemme i Bergen rev jeg ned de siste Beatles-bildene på veggen. Broderen var for lengst flyttet ut. Det var blitt en annen tid, jeg begynte å høre på andre artister. Av og til trakk jeg fram en slitt Beatles-singel eller en av Lennons soloplater, men ingenting var som før, ingenting.

Publisert 24. september 2017.