Jensens gjensyn med gitarhelten
Av Terje Jensen
«Eg kan ikkje forstå dette. Gitaren var jo stemt då eg kjøpte han», seier den australske virtuosen og ler med heile kroppen.
For rundt 10-12 år sidan, Bergen: Underteikna er på eit slags guitar-fingerpicking rooted ragtime-køyr. Merle Travis er stjerna, og alt handlar om å få gitaren til å låta som eit halvt band. Eg må be Platekompaniet bestilla platene hans. Dei er visst ikkje standard i hyllene der. Ein annan kanal for inspirasjon er Youtube. Medan eg sit der og fordjupar meg i Travis sitt univers, for meg sjølv i kollektivet i Bergen, med eldgamle opptak av «Guitar rag» og andre låtar framfor meg, dukkar ein fyr frå Australia opp på skjermen.
Eg tenker at han må jo nesten vera ein flinkare Merle Travis enn Merle Travis. Etter kvart som eg returnerer til Youtube, er det oftare han australske fyren eg vil høyra på. Etterpå finn eg fram gitaren, prøver å spela to-tre akkordar slik han gjer på internett, før eg finn ut at dette har eg ikkje tolmod til å øva inn, og legg ned instrumentet. Eg held fram med å lytta til nye konsertopptak kvar veke. Eg ser videoopptak av radiointervju han har rundt om i verda der han turnerer. Han er jo litt løyen òg, tenker eg, skoyar med publikum og greier. Ein entertainer. Eg likar australiaren.
Litt etter denne perioden, om lag, driv Jørgen Sandvik ein liten uformell viseklubb i lokala til Lille Escalon i Neumannsgate. Ned ei trapp og rett inn i ein steinkjellar. Grasroot heiter det. På søndagskveldar er det først ein liten konsert, som regel akustisk, før gitaren smyg seg rundt bordet, og dei som føler for det spelar ein song eller to. Eg spør Jørgen eine kvelden om han har noko Merle Travis-greier i fingrane. Det har jeg faktisk, seier Jørgen, og set i gang ein forrykande versjon av nettopp «Guitar rag». Seinare kan eg sitja og gapa medan Mikko Mikkonen, utstyrt med tommelplekter, listar seg gjennom «Deep river blues». Eg vert heilt månebedotten, som dei seier i Bergen, kvar gong. Og vert det framleis.
Frå Grasroot-tida. JP Myklestad (f.v.), Jørgen Sandvik og Anders Bitustøyl. (Foto: Terje Jensen)
Frå der av er det ikkje lenger berre gamle plater og Youtube som forsyner meg med guitarpicking.
Torsdag kveld, 22. mars 2018, Grieghallen: Eimen frå tilårskomne, innrøykte skinnjakker er i ferd med å breia seg i Peer Gynt-salen etter kvart som stolseta endrar staus frå ledig til oppteken. Det er hestehalar, fullmånar, halvmånar, stilfulle hattar, utvaska t-skjorter, pistrete bartar og finkjemd skjegg i lokalet. Dei aller fleste er menn med ein god del år på baken. Innimellom stolradene kan ein få auge på ein og annan yngre, bleik kar. Med lang nagl på høgre tommel og ukonvensjonell hårsveis. Nokre svært få av dei har greidd å få med seg kjærastane sine. Eg sjølv er kledd i ein brun bleser, har det etter kvart lange håret i strikk, føtene er planta i mokasinane eg kjøpte i London i fjor haust, då eg eigentleg var på jakt etter nye boots.
Merle Travis (1917-1983).
Alle er me her av éin grunn: Me skal nyta halvannan time med han der australske fyren som har herja for oss på Youtube i så mange år. For å vera heilt ærleg hadde eg gløymt han. I fjor haust såg eg i eit nyheitsbrev frå Bergen Live at han skulle komma til Noreg. Eg var éin av dei første som kjøpte billett.
Men før me kjem så langt skal ein annan australiar på scenen. Ein oppvarmar, support eller special guest, om du vil. Det må vera blant verdas mest utakknemlege jobbar på ein scene. Det er ikkje han me er kommen for å sjå.
Bak teppet kjem eit boyband som manglar band. Med andre ord ein boy. Han har gitar, og syng reint og fint, men veldig mykje.
Brått kjem det eg oppfattar som ein enorm lyskastar, ein slik som står montert i baugen på dei aller største kystvaktskipa, rett inn frå fanget til den noko eldre sidemannen min. Det er mobilen hans. Lyset er på full styrke, og eg ser at han sjekkar siste nytt på Facebook. Oppvamaren til Youtube-stjerna ser ikkje ut til å treffa heilt med sjangeren.
Timen seinare står han der. Rett frå Australia (vel, rett nok via europaturné i Tyskland, Sverige og Oslo). Mannen eg har studert på mac-en i timevis – årevis: Tommy Emmanuel entrar Peer Gynt-salen! Me får ingen hallo, men eit breitt smil. Han hoppar rett inn i «(The man with the) Green Thumb», ein av songane eg har sett og høyrt mest. Denne songen har han tidlegare dedikert Chet Atkins, og for så vidt Atkins sitt forbilde – Merle Travis.
Tommy Emmanuel tar to melodiar til i same slengen, før han seier tusen takk på klingande norsk – og gliser.
Vent litt. Eg skreiv namnet hans heilt feil. Mannen heiter Tommy Emmanuel C.G.P. Legenda Chet Atkins døypte nemleg Emmanuel til ein C.G.P. – certified guitar player, to år før Atkins let siste tone gli ut i 2001.
Tommy Emmanuel blir 63 år i mai. Han har spelt gitar sidan han var ein fire år ung gut, får me høyra. I New South Wales. Han er superstjerne i heimlandet. Det er han også i Peer Gynt-salen denne torsdagen. Alle Youtube-favorittane kjem éin etter éin. «Cannonball Rag» og ikkje minst den heftige «Guitar Boogie». Han har med seg lysmann og lydmann. Emmanuel spør om det er nokre Rolling Stones-fans i salen. Fleire av hestehalane, fullmånane og halvmånane rekker ivrig og forventningsfullt opp hendene. Det same gjer nabomannen min – som har lagt vekk telefonen no. Emmanuel ler rått og seier «well, then I’m gonna play a few Beatles songs». Og snart er han på introen til «Day Tripper». Før me er komne midtvegs i songen er alle ti fingrane i arbeid. Det høyrest ut som fullt band. «Lady Madonna» tek over. Emmanuel ser oss inn i augo og ler medan han legg bak seg den eine songen etter den neste.
Me får høyra om døtrene hans. Først treåringen Rachel. Ho har fått ein melodi. Så er det Amanda på 30. Ho har fått ein melodi. Så er det Angelina sin tur. Også ho har fått ein melodi, instrumentale «Angelina» – den største han har komponert, som han seier sjølv. Emmanuel stemmer den eine av dei tre gitarane han har med seg til Bergen medan han preikar lett. «Eg kan ikkje forstå dette. Gitaren var jo stemt då eg kjøpte han», seier han, medan han løftar blikket mot publikum og haustar latter frå salen. Han der hadde passa fint i Gitarkameratene, tenker eg.
Rett etter glir det som i utgangspunktet var ein ganske vanleg konsert over til å bli ein gitarworkshop. Tommy Emmanuel C.G.P. spør om det er nokre «guitar geeks» i salen. Før nokon rekk å svara, fortel han at på neste song er gitaren hans stemt i G7. Dei litt yngre, bleike karane med lang nagl på høgre tommelen set seg lengre fram på stolen. Emmanuel fortel at den mørke E-strengen er stemt i D og at A-strengen er stemt i G. Dei mest hardbarka i fanskaren – her er ikkje eg inkludert, altså – forstår no kva som er i ferd med å skje. «De må slappa heilt av når tempoet går opp. Viss de er stive går det gale. Eg vil rå alle til å øva med ein metronom», seier C.G.P-en. Så er han i gang med «Tall fidler».
Viss det hadde vore eit OL for låtar, hadde denne stilt på 100 meter. Her er det full gass, før ein uti melodien gassar på endå meir – litt sånn som Reodor Felgen i Il Tempo Gigante, som styrer gasspedalen gjennom dørken. Emmanuel leverer ein umenneskeleg gitarprestasjon.
Tommy Emmanuel fortel litt om det siste albumet. Han nemner alle stjernene han har fått med seg på innspelingane. Ein av dei er Mark Knopfler. Emmanuel seier at han har kjend Knopfler i årevis, sidan Dire Straits var på turné i Sydney tidleg på åttitalet. Mark Knopfler har eitt krav når han skal synga på andre artistar sine plater – at det er Knopfler sine songar som blir sunge. «No problem, Mark. I love all of your songs», seier Emmanuel til oss at han sa til Knopfler. Me får høyra at den skotske rockehelten har plukka «You don’t want to get one of those». Dette er ein «comedy song», ein skulle mest tru at Mark Knopfler hadde høyrt mykje på Randy Newman, seier Emmanuel til publikum og ler med heile fjeset.
Songen me no skal få handlar om ein bil som er i så dårleg stand at han rett og slett må vrakast. Eg tenker på Yaris-en min som er i ferd med å gå gjennom det same. Eg får lyst til å reisa meg opp og skrika til Tommy Emmanuel at «EG KJENNER MEG IGJEN! EG VEIT KORLEIS DET ER!». Men eg gjer det ikkje.
Tommy Emmanuel (til høgre) og oppvarmaren Anthony Snape i eit fellesnummer. (Foto: Terje Jensen)
Mannen som for 10-12 år sidan opptok stor del av tida mi nærmar seg slutten av konserten. Han takkar fint for seg, og spelar ein melodi av det han kallar ein ung fyr frå New York som heiter Billy Joel. Eit stort smil. Så seier han tusen takk endå ein gong og går av. Sidemannen min og eg klappar ekstra hardt og lenge i håp om at Tommy Emmanuel skal komma tilbake.
Det gjer han. Me får høyra ein flott versjon av «Somewhere over the rainbow», og eg tenker på romjula i fjor og min gode ven Atle Hansen.
Så forsvinn Youtube-helten min ut i natta, han som var ein betre Merle Travis enn Merle Travis.
Eg er veldig usikker på om me møtest igjen. Men det var veldig kjekt å bli dregen tilbake til ei fantastisk tid med guitar-fingerpicking rooted ragtime-køyr. Eg trur eg skal få til ei samling med Mikko Mikkonen, Jørgen Sandvik og dei andre, med eller utan tommelplekter. Mine beste C.G.P.-ar. Det hadde vore noko.
Tommy Emmanuel C.G.P. avsluttar konserten stilfullt med «Somewhere over the rainbow». (Foto: Terje Jensen)
Publisert 26. mars 2018