Konsert med John Prine
Av Kyrre Myklebust
«Woke up this morning
Put on my slippers
Walked in the kitchen
And died»
Det er viktig å skille mellom fiksjon og virkelighet når en tar innover seg denne sangen fra John Prine, «Please don’t bury me». Den begavede amerikanske låtskriveren døde altså ikke under morgenrutinene, mens han skled på slippersene sine og slo hodet mot gulvet. I motsetning til romantikernes absolutte inderlighet er det i populærmusikken ofte en viss avstand fra sangens jeg til personen bak låten. Det mest markante eksempelet på dette er vel kanskje «Folsom prison blues», der Johnny Cash prøvde å forestille seg det verste en mann kunne gjøre – nemlig å drepe en mann uten noe spesiell grunn, bare for å se ham dø. Men enda viktigere: John Prine lever, breaking news nå i disse R.I.P.-tider, og 8. august spiller han i Oslo konserthus. Der skal jeg – sammen med Endre Olsen og Terje Jensen.
«Det skal bli kjekt å få se han live.» Det er en frase jeg har sagt og hørt mange ganger i forkant av spesielle konserter, og noen ganger har det faktisk blitt slik. Som da jeg så Neil Young for første gang i Oslo spektrum (selv om jeg måtte stå på tå hele konserten for å få noen sporadiske glimt av hovedpersonen selv), som da Tom Petty fremførte sin glimrende hitparade i Frognerbadet i 2012, og Leonard Cohens magiske konsert på Koengen samme år. Men noen ganger har disse forventningene om at noe vidunderlig skal skje i det første konsertmøtet med favorittartisten din, fått seg et mageplask.
Nettopp denne følelsen, som jeg selv har kjent på noen ganger, manifesterte seg i et konsertopptak jeg så av Rodriguez, mannen kjent fra filmen «Searching for sugar man», fra Øya-festivalen i 2013. Den godt likte artisten hadde et uvanlig medgjørlig og positivt publikum, som klappet den skarve musikken fram. Likevel var det vanskelig å unngå å se skuffelsen skinne gjennom bak de heroiske smilene til folk i publikum. For sjelden har jeg hørt dårligere live-musikk. «Searching for sugar man» er kanskje den mest fascinerende musikkdokumentaren jeg har sett. Artisten Rodriguez, som kommer fra Detroit med foreldre fra Latin-Amerika, spilte inn et par plater på tidlig 70-tall. Sørgelig nok fikk han knapt noe oppmerksomhet. Han solgte bare noen få kopier av platene, og karrieren tok en brå slutt, egentlig uten aldri å ha begynt. Likevel: Kort fortalt begynte musikken hans å leve i andre deler av verden bak ryggen hans, og uten at han visste det, hadde han blitt superstjerne i Sør-Afrika på 90-tallet. Scenene fra filmen da han gjør sin første konsert i landet, foran tusenvis av elleville fans, er minneverdige. Dokumentaren vant Oscar, og både artisten og filmen ble en fort en «snakkis». God-ordene haglet fra producerne og andre som hadde jobbet med Rodriguez i filmen: Han var den mest talentfulle artisten de hadde hørt, ja, han kunne blitt større enn Bob Dylan. Sammen med resten av verden ble jeg revet med av hypen. Jeg lastet ned låtene hans og ble for en kort periode «blodfan». De hippe utestedene i Oslo spilte Rodriguez jevnt og trutt gjennom sommeren 2013. Men så var det denne konserten på Øya-festivalen, da: «Sugarman vil så gjerne, men får det ikke helt til», skrev. Det er synd, for Rodriguez virker som en bra fyr og absolutt en fin artist. Men kanskje eldedes han ikke like bra som Neil Young, og kanskje var han ikke bedre enn Bob Dylan.
En regntung dag sommeren 2001 så jeg nettopp Bob Dylan for første gang. Jeg ble kjent med Bob Dylan under musikktimene på ungdomsskolen, og gjennom den lokale tribute-artisten på Sula, «Bob Johan Dylan». Men det var først på folkehøgskolen jeg oppdaget genialiteten i musikken hans, først gjennom platen «Blood on the tracks», som Endre Olsen spilte for meg da jeg var på besøk hos ham i påskeferien hjemme i Strongalio. Sommeren etter folkehøgskoleåret skulle vi på Roskildefestivalen – og selveste Bob Dylan stod på programmet. Forventningene var skrudd opp til 10, kanskje til og med 11. Og fallhøyden var desto større: Det ble en stusselig konsertopplevelse der vi stod foran den Orange scene og lyttet nøye etter til mannen selv – forvirret og lett resignert. Været var grått, Dylan var sur; han gryntet ut tekstene uten noe melodi eller innlevelse, og jeg fikk i grunn lite ut av konserten. Det var en guds lykke at en brisen og positiv Endre Olsen stod rett ved siden av meg og sang med på låtene - med melodi: «Just like a woman…». Da kunne jeg i hvert fall registrere hvilke låter som ble spilt. Men verdens beste artist og låtskriver var rett og slett en nedtur den dagen. Selv om vi var opptatt av å like de rette artistene og ivareta en viss musikalsk «kred» på den tiden, kastet vi alle slike hemninger da Robbie Williams entret den samme scenen et par timer senere. Da var det klart for allsang og ekte musikkglede! Det hører med til historien at senere på året kom «The bootleg series vol. 5: Bob Dylan live 1975» ut, og jeg var likevel overbevist om at Dylan – en gang i tiden – hadde vært verdens beste liveartist. Noen år senere skulle jeg se en annen gammel traver live – for første gang.
Sommeren 2006 spilte den nå avdøde rockepoeten Lou Reed i Frognerbadet under Norwegian wood-festivalen. Det hadde lenge vært kjent at Lou Reed ikke var noe sjarmtroll, verken på eller utenfor scenen. Intervjuet gjort av Nicklas Flimmer for SVT med Lou Reed (som ligger på Youtube) trenger ikke kommenteres, men overgår vel de mest pinlige og beklemte mockumentary-øyeblikk. Klok av skade var forventningene denne gangen skrudd ned til tre, maks fire. Jeg hadde likevel bestemt meg for å finne noe positivt med denne opptreden, uansett hvor vanskelig det kom til å bli. Men konserten ble verre enn fryktet: grøtete mumling som «sang», rotete gitarspill, en overivrig trommeslager som bæljet løst på et gedigent slagverk – plassert bak store plastvegger – og sist men ikke minst… (trommevirvel) – en thai chi-utøver som gjorde mer eller mindre passende bevegelser til den fordreide musikken. Mannen som definerte smak og stil i rocken på 60-tallet, leverte altså en totalt smakløs konsert. Og jeg hadde ingen Endre Olsen som kunne synge sangene til det gjenkjennelige for meg. Han stod riktig nok ved siden av meg, men var stum og like sur som artisten selv. Jeg gikk fra Frognerbadet ut i den sorte Oslo-natta etter konserten: lei, trøtt, solbrent – og fullstendig tom. Jeg hadde ikke funnet noe.
Men tilbake til saken: John Prine spiller om få dager i Oslo. Og hvorfor er det verdt å glede seg til denne konserten? Hvorfor har han en flokk artister rundt seg, unge som gamle, som beundrer ham? Hvis en lytter til musikken hans, kan den først virke litt traust og forutsigbar. Det er bare på overflaten. Om en lytter nøye etter til tekstene, blir en alltid positivt overrasket, enten det er av tilsynelatende hverdagslige fraser som: «Pretty good, not bad, I can't complain. Actually everything is just about the same.» Eller i mer absurde linjer som: «I got kicked out of Noahs ark». Tittelen på hans mest kjente låt, «Speed of the sound of loneliness», er poesi i seg selv.
Å bruke humor i låtskriving er en kunst, og få kan vel mestre det like godt som John Prine. I låten «Spanish pipedream» får en soldat noen spesielle råd fra en lettkledd danser: spreng tv-en, flytt på landet, lag en hage og tilbe Jesus. Gode råd er dyre, og de to endte faktisk til slutt opp som et lykkelig og kristent par - i rurale omgivelser. Men som ellers i livet er tragedien sjelden langt unna det lystbetonte. John Prine beskriver tre av livets kjente tragiske elementer - hver for seg - i tre sterke låter: Alderdom og ensomhet i «Hello in there». Ulykkelig oppvekst og frastjålne barndomsminner i «Souvenirs». Og ikke minst ulykkelig kjærlighet i «All the best». I den tristvakre sangen synger John Prine bittert: «But kids dont’t know, they can only guess, how hard it is, to wish you hapiness». Det minner meg om ordene forfatteren Olav H. Hauge skreiv til den langt yngre Elisabeth Vallevik, som han var sårt forelska i: «Skulle vel ynskja til lukke». Før han skreiv dette siste brevet til henne, visste han ikke at hun var forlova og skulle gifte seg: Mer dramatisk var det da den håpløse romantikeren Henrik Wergeland hoppet fra en fem meter høy bro og nesten dødde av fallet – da hans store ulykkelige forelskelse Hulda Malthe nektet å danse med ham.
Publisert 6. august 2018