Johnny Cash – album for album #24
Av Endre Olsen
From sea to shining sea (Columbia, 1968)
Det er ei stund sidan me har sjekka innom vår ven i svart. Sist låg han og gliste i det grøne saman med si June, som enno ikkje var hans, på omslaget til Carryin’ on with Johnny Cash and June Carter. Denne gong sit han alvorstynga og søndagskledd, aleine med gitaren og sjøen, og han har vel saktens sitt å tenkja på den karen. Sidan sist har han nemleg gjort seg eit par heilomveltande, og ikkje minst myteoppbyggjande, erfaringar:
Han har gått seg langt inn i det inste mørket hjå Nickajack-grottene, moglegvis for å gjera slutt på heile faenskapen, men enda med å sjå lyset og koma ut som ny. Så enkelt altså? Vel, verre kan det nok ha vore då han i etterkant låg og sveitta ut tusenvis av amfetaminpiller i armane på June og Mother Maybelle. Det eine perfekt bibelsk mytologisering frå sjølvbiografien, det andre den knallharde røynda, kanskje. Sikkert er det at han frir til June på scena ein månad etter denne plata kjem ut og at ho svarar ja. Det hadde ho forbanna seg på at ho ikkje skulle gjera så lenge han var i rusens vold, så her ser det jo for ein gongs skuld relativt lyst ut.
Johnny får ja frå June.
Det me har føre oss denne gong er Johnny i kjend format: eit konseptalbum om Amerika - ikkje noko mindre. Patriothymna America the beautiful (sitatet «From sea to shining sea» er henta herifrå), rammar inn det som i konklusjonen min skal visa seg å vera ein light-versjon av tidlegare konseptalbum - då særleg Ride this train.
For første gong skriv Johnny alle songane sjølv. Kanskje var plata viktigare for han enn den har vist seg å vera for karriera hans? Det vil seia, ein finn opp til fleire kjende melodiske grunnlag her: nemnde America the beautiful (den patriotismen der har me vel alle oppi halsen etter kvart?) i den svulstige opnings- og avslutningsmonologen, Streets of Laredo (nydeleg melodi, men originallåten er meir enn god nok) som han brukar for tredje gong i Walls of a prison, banjo-klassikaren Cripple creek som bakgrunn for introen til glimrande You and Tennesse. Slike snakke-introar kjenner me godt frå tidlegare, og det er i det heile tatt mykje som er kjent landskap her, tematisk som musikalsk.
Det svulstige rammeverket i intro og outro blir heldigvis justert med Johnny sitt tekstlege spesialfelt. Den strebande grasrota er representert ved sjøfolk (Shrimpin’ sailin’), gruvearbeidarar (Call daddy from the mine), bomullsplukkarar (The Frozen four-hundred-pound fair-to-middlin’ cotton picker), og dei utstøtte som vanleg ved indianarar (The flint arrowhead) og innsatte (Walls of a prison).
Johnny er i fin vokal form her og dei sedvanlege musikarane spelar fram sin sedvanleg smakfulle americana, men eitkvart er det likevel som skurrar. Eller skurrar gjer det alldeles ikkje. Låtmaterialet flyt forbi i så velkjent og trygt farvatn, at ein mest gløymer å registrera det. Melodiane minner om melodiar som har sett spor etter seg tidlegare, og historiene sender tankane til meir slagferdig tekstmateriale frå andre plater. Hadde det no endå vore noko som skurra litt. Slik det gjorde hjå arbeidarane på Blood, sweat and tears, indianarane på Bitter tears eller det omflakkande karaktergalleriet på Ride this train.
Dette betyr ikkje at plata er dårleg. Den evnar berre ikkje å sprengja seg ut av sine eigne trygge rammer. Og kanskje er nettopp dét litt mykje forlangt etter kvart; kanskje går det ei grense for kor mykje nybrotsarbeid ein kan henta ut av dei same gamle involverte. Dei same rutinane. Og kanskje skjøna Johnny dette sjølv. Plata er iallfall både den siste med produsenten sidan Columbia-signeringa, Don Law, bak spakane, og den siste før vegskiljet At Folsom Prison.
Don Law (1902-1982)
To av høgdepunkta på plata er songar som går på tvers av konseptet; kjærleikssongane You and Tennessee (ja, den nemner ein stat, men det er mykje godt dét) og Another song to sing er enkelt og greitt uanstrengt gode køntrisongar. Call daddy from the mine fungerer fint om ein er i smått sentimentalt, lettrørt lunne og Shrimpin’ sailin’ kjem med litt av radioteater-tendensane me har vore borti tidlegare og elles litt sårt tiltrengt futt og fart.
Er det snakkesongar ein er ute etter, finn ein betre variantar enn The Masterpiece, Cisco Clifton’s fillin’ station eller The flint arrowhead både før og etter denne plata. Når det er sagt finn ein nokre av dei beste snakkesongar som er skrivne før og etter denne plata (The Ballad of Ira Hayes, A boy named Sue) – det blir kanskje ein urettferdig målestokk. Det òg.
Så, kva var konklusjonen no igjen? Jo: eg høyrer denne plata som ein light-versjon av tidlegare konseptplater – då særleg Ride this train. Der kvart nye konsept fram til no har evna å vera eit steg til sida på karrierestien og tilføra noko nytt til den mangslungne katalogen, blir dette meir som ein rasteplass å rekna, før det som skal koma.
Les meir frå serien Johnny Cash – album for album her.
Publisert 28. oktober 2020.