Johnny Cash – album for album #25
Av Endre Olsen
Johnny Cash at Folsom Prison (Columbia, 1968)
Her er plata Johnny Cash drøymde om å laga gjennom heile sekstitalet. Plata som oppsummerer han betre enn noko anna plate, ja betre enn ein eviglang gjennomgang av katalogen hans på ein vestnorsk musikkblogg kan gjera. Plata som omvende tvilarane og opna lommebøkene deira. Som redda ræva hans.
Det måtte eit skifte til. Johnny hadde freista å laga live-plate før, men den gongen, i Carnegie hall 1964, hadde pillene tatt med seg siste rest av stemme og dagsform ned i svelget, og produsent Don Law heldt seg på trygg avstand frå opptaksknappen. No er Johnny «tørrlagt» (han innrømmer seinare at han sjeldan hadde ete fleire piller til frukost, enn morgonen før opptaket) og Bob Johnston (kjend frå Dylan sine plater frå dei førre og dei komande åra) har tatt over etter pensjonerte Law.
Trynet til Johnny er blåst opp over heile omslaget. Som for å gjera levande dei første orda på plata: «Hello, I’m Johnny Cash». Det er denne plata som er Johnny Cash. Tre sveittedropar piplar frå det korte kinnskjegget og nedover kinnet, medan dei mørke augo stirrar intenst konfronterande på lyttaren; «Høyr etter, for faen!».
Dette er inga typisk karriereoppsummerande live-plate; det er ei utypisk artistoppsummerande ei. Først gjennom settlista som er dvela ved og møysommeleg meisla fram i einsemd, av ein djupt fokusert artist. Deretter gjennom dei perfekt symbolske omgivnadane. Til slutt gjennom dei gneistrande «på tå hev ytterst på scenekanten»-framføringane. Og alt dette viklar seg saman i perfekt symbiose: dei ekstatiske fangane og dei nøkterne meldingane frå fangevoktarane minnar oss støtt på kor me er, og hentar fram det beste i musikarane og fengselssymbolikken i songar som ikkje nødvendigvis handlar konkret om det. Gruva er eit fengsel (Dark as a dungeon), saknet òg (I still miss someone), rusen (Cocaine blues), ekteskapet (Jackson), døden (over halvparten av songane, minst), faen ta - livet er eit fengsel, folkens!
Det som skjer før plata byrjar rulla: Carl Perkins og Statler Brothers varmar opp dei innsette med kvar sine sett. The Tennesse Three blir introdusert. Publikum vert oppmoda om å halda kjeft, til Johnny har fått ytra det som herifrå og ut skulle bli signaturintroduksjonen sin. Plata byrjar rulla: «Hello I’m Johnny Cash» - lyden av tusen underhaldningssvoltne fangar – den einaste riktige opningslåten. For ein lang brokete veg det har vore, frå Johnny såg filmen Inside the walls of Folsom Prison under militærtenesta si i Tyskland på midten av femtitalet, til han no står her innramma av dei same veggane og leverer den definitive versjonen av Folsom prison blues. Det heile er elektrisk: publikum sin spontane jublande respons på alle verseliner, Johnny sine like spontane tilrop til dei, bandet som høyrest ut som dei endeleg har fått sleppa ut frå ein årelang lockdown.
Opphavleg ein tur innom Busted, men i plateversjonen rett ned i gruvemørkret. Og alvoret seinkar seg i takt med stemma til Johnny. Heilt til einkvan bryt stilla etter første refrenget og får han til å le: «No laughing in the song there please. It’s being recorded I know. HELL!» - jubel igjen. Isen er broten for lengst. Og i alle år etterpå skal Johnny snakka så varmt om samhaldet han kjende på med dette publikumet. Det er noko av det finaste med plata.
Ein kort og fin versjon av I still miss someone, der fråværet av lydar frå publikum vert om lag like verknadsfullt som brøla deira er på andre songar.
Cocaine blues så full i faen, så nære stupet, så lite hjelp for hovudpersonen i den støtt sviktande stemma, men boren – unnskuld, brøla i mål av eit hemningslaust begeistra publikum.
Den totale og gjensidige tilliten mellom Johnny og fangane, som gjer at han kan følga den dødsdømde heile vegen til galgen i 25 minutes to go, og dét til stormande jubel. «And now I’m swinging, and here I go-o-o-o-o!». – HURRAAAAAY! – YES, INDEED! – RIGHT ON!
Opphavleg ein tur innom I’m just here to get my baby out of jail, og i plateversjonen ein tur innom settlista («What’d I do with my list? My idiot sheet.») før Orange blossom special held tempoet, elektrisiteten og jubelstemninga oppe. Det er fantastisk å få desse songane med eit utagerande trommesett langt framme i mixen. Noko ein godt kan ta seg i å sakna i karriera hans hertil.
Etter energiutblåsinga i dei tre førre, får bandet ein pause og Johnny set seg ned på ein barkrakk med ein småsur akustisk gitar. Det blir ikkje mindre intenst av den grunn. Long black veil er ingenting anna enn Johnny si meisterlege historieformidling (stemma hans rett inn i øyra, gitaren knapt høyrbar), omringa av intensiteten i eit publikum som desperat (av og til fåfengt) prøver å vera stille.
Så kjem den uforgløymelege scena frå Walk the line-filmen (eller omvendt), der han ber om eit glas vatn, før dei høvesvis sårt nostalgiske og nådelaust morbide Send a picture of mother og The Wall (typisk nok er det under denne at latteren kjem fram) tar oss heilt inn i fengselet sitt mørke hjarte. Men Johnny har ikkje meisla settlista møysommeleg fram i einsemd for ingenting:
No er det over til (den, som me fann ut for nokre plater sidan, overraskande fornøyelege) humorplata Everybody loves a nut. Eller ifølge Johnny «a couple of love songs». Dirty old egg-sucking dog er i så høve kjærleik på svært sviktande grunnlag, og med den glitrande tidlegare uutgjevne Flushed from the bathroom of your heart er alt håp ute. Opphavleg ein tur innom Joe Bean her òg. Desse songane som ikkje sleppte til, kan høyrast på den seinare utgjevne fullstendige konserten:
Inn kjem June Carter.
Johnny: «I sure like to watch you talk.»
June: «I’m talking with my mouth – it’s way up here.»
Og med det stig stemninga i takt med ... nei, vent, me skal ikkje der. Me skal til ein forrykande versjon av Jackson, levert av dei to snart nygifte, og ein påfølgande rekord i applaus. Opprinneleg skal me òg ein tur innom I got a woman og The Legend of John Henry’s hammer. Her i den offentlege versjonen, blir det dog med dette einslege kvinnelege innslaget (ho kan riktignok skimtast i koret blant Statler-brørne, mot slutten av plata).
Johnny skal vidare på eiga hand. Og me skal vidare, med dei to neste songane, til det som eigentleg er neste konsert. Johnny spela nemleg to, denne 13. januar 1968. Det er føremiddagskonserten me har høyrt på til no. Den var visstnok den klart beste; på kveldskonserten var Johnny si stemme prega av føremiddagen sine utskeiingar, og publikum var av ein noko meir tilbakehalden karakter. Give my love to Rose og I got stripes er likevel nydelege innslag som har sin rettmessige plass på plata. Førstnemnde i ei var og verdig framføring, sistnemnde med Statler Brothers-koring som nok ville vorte forvandla til utagerande sørstats-gospel med hjelp frå første konserten sitt publikum. Dei treff me att på plata sine to siste songar:
Country-sviska Green, green grass of home er kanskje det minst minneverdige innslaget på plata, men pytt! Ein driv ikkje og spikkar flis på ein bauta vel? Nei, vidare til det som absolutt er ei veldig minneverdig avslutning på bautaen.
Under planlegginga av konserten hadde Johnny fått i hende songen Greystone Chapel, skriven av ein av Folsom-fengselet sine innsette, Glen Sherley. Det vart sett av tid på øvinga dagen før, og her kjem den komplett med avtrykk frå alle dei involverte på scena: Tennesse three sin bomchiccabom, Statler-brørne med June sine koringar og Carl Perkins som slepp seg laus med ein fiffig gitarsolo. Sunge frå ein guds- og fridomslengtande Folsom-fange sitt perspektiv, peikar den tilbake på den perfekte opningslåten, og er med dét den perfekte avslutningssongen.
Så, medan produsent Bob Johnston overlet ordet til fangevoktarane, sit me lyttarane att og strebar med å omstilla oss til dei heilt vanlege fire veggene som omgir oss. Er me ikkje i fengsel likevel?
Les meir frå serien Johnny Cash – album for album her.
Publisert 22. november 2020.