Johnny Cash – album for album #27
Av Endre Olsen
At San Quentin (Columbia, 1969)
Kor var me? Jo, me hugsar ein nyfrelst, nysober og nygift Johnny på bryllupsreise i Jesu fotefar. Me hugsar at han gav Columbia den oppfølgaren til kassasuksessen At Folsom Prison som dei mest sannsynleg minst ønska seg: Eit resitert og gospelforma reisebrev frå Israel. Men plateselskapet sluttar ikkje å masa. Det gjer heller ikkje den engelske tv-kanalen Granada, som har lagt merke til den openlyse visuelle appellen i Johnny sitt samspel med dei innsette i Folsom. Dei vil ha han til å gjera det ein gong til, med kamera denne gong. Johnny nektar. Han gjer helst ikkje noko ein gong til. Dei spør igjen. Han nektar igjen. Og igjen og igjen. Men så viser det seg at det uansett står eit fengsel på turnélista hans i 1969, og nokre dagar før konserten i San Quentin 24. februar, får dei endeleg tommel opp. Dei kan filma konserten, men dei må faen ikkje tru dei får regissera han:
«I’ll tell you what, the show is being recorded and televised for England. They said, you gotta do this song, you gotta do that song, you know, you gotta stand like this, you gotta act like this, and I just don’t get it man, you know? I’m here, I’m here to do what you want me to and what I want to do, all right?”
Det er denne haldninga som gjer At San Quentin til noko større enn berre ein mjølkemaskin for Folsom-suksessen. Johnny gir rett og slett ein god faen, og me endar opp med eit meir punka produkt enn sist. Tempoet, volumet og energien er justert opp, medan låtlista er korta ned. Både fengselet, fangane og hovudpersonen er røffare no. Stemninga og lydbiletet endå meir elektrisk. Fleire av songane er så ferske at dei knapt har vore innom øvingslokalet (det var berre éin ny i Folsom).
På rollelista står dei same involverte som sist: The Tennessee Three (med Bob Wooten i nyleg avlidne Luther Perkins sine sko), Carl Perkins, Statler Brothers og Carter Family, og dei spela sjølvsagt ein mykje lengre konsert enn dei ti spora original-LP’en og denne meldinga består av. Heile showet, i opphavleg rekkefølgje kan høyrast her (anbefalast!):
Og dersom du nett gjorde det, veit du at me byrjar med slutten; outroen på avslutningsmedleyet Folsom Prison Blues / I walk the line / Ring of fire, før me hoppar inn halvvegs i konserten med opningssporet Wanted Man. Dylan hadde nyleg skrive songen til (og med?) Cash og dei to kompisane øvde han inn veka før i Nashville. For øvrig same studioøkta som fostra Girl from the North Country-innspelinga frå Nashville Skyline. Slik høyrest det ut når Cash og Dylan øver:
Wanted man let som det han er; ein Cash-pastisj frå country-perioden til Dylan, og passar følgeleg perfekt til han som blir etterlikna. Det er ikkje alle nummer éin-plater som opnar med at bandet spelar feil, men Cash gir som sagt faen, og her kjem bandet (i det minste bassist Marshall Grant) ramlande inn frå sidelinja, i eit opningsspor som nok ikkje har fått mange rundane på øvingslokalet. Om ikkje blant dei største låtane til korkje Cash eller Dylan, så i det minste svært kledeleg for artisten og formatet. Nykomar Bob Wooton gjer sitt til at det er nærast umogleg å merka at Luther ikkje er blant dei lenger.
Det er tydeleg at Cash ville noko anna med LP-versjonen enn å by på endå ei samling katalogfavorittar i konsertversjon. Alle dei godt innspela hitsa som ikkje finn vegen frå konsert til plate, men må vika for heilt nytt repertoar, vitnar om det. Her kjem dei to einaste i sitt slag (om ein ser vekk frå det avsluttande eine verset på Folsom Prison Blues):
Wreck of the old 97 kjem i den mest forrykande versjonen som antakeleg er festa på teip. Johnny ular og gaular seg av garde på toppen av W.S. Holland sitt utagerande hi-hat og skarp-spel og Wooton sin oppjusterte Luther-signatur. Før I Walk the Line får me Johnny sine stikk til plate- og tv-selskap, sitert lenger oppe, komplett med dette blinkskotet:
Johnny sin mest kjende kjærleikslåt endrar totalt karakter i møtet med valdtekstmennene og mordarane i landets drygaste fengsel. Det travande bandet sparkar han ut av si opphavlege hjartevarme famn og rett i nevane på det hysteriske publikumet (som støtt er tydelegare til stades i mixen enn på Folsom-plata). Og når Cash skrattar midt i avslutningslinja «I keep the ends out for the ties that bind ...» er det som om han aldri har meint ein einaste av lovnadane i teksten.
June Carter deler spotlight med han i den, for dei to, typisk eglande duettversjonen av John Sebastian sin Darlin’ companion. Eit ganske uortodoks cover-val for eit countrysuperstjernepar på denne tida, og ein av deira betre duettar. Flott fingerplukk av det eg går utifrå er Carl Perkins. Fornøyeleg er det også å høyra Johnny sin svært treffsikre dialog med det hardbarka publikumet sitt i etterkant. Morosam fyr.
Starkville City Jail låner melodien frå The ten commandments frå året før, og teksten er Johnny sitt eige fritt modererte referat frå 11. mai 1965, då han vart arrestert etter ein konsert i Starkville for «public drunkenness». Eller med Johnny sine ord «36 dollars for picking flowers, and a night in jail. You can’t hardly win, can you? Hell, there's no telling what they’ll do if you pick an apple or something». Ein sikker publikumsvinnar, dette – og den einaste med Johnny i barstolmodus åleine med gitaren, slik me hugsar han frå midten av Folsom prison-plata.
Eit klårt høgdepunkt for dei innsette (og oss andre òg, for all del – men høyr på jubelen då!) er det alvorstynga tittelsporet, der langfingeren frå biletet over er gjort om til musikk, og Johnny inntar posisjonen til publikumet sitt i eit par frådande minutt. Responsen etter enkeltlinjer som «San Quentin may you rot and burn in hell!» er så overveldande at han må trekkja pusten i eit par ekstra taktar før han held fram. Og applausen til slutt gir han ikkje noko anna val enn å dra den spesialskrivne songen éin gong til. At han vel å ta med begge framføringane på ei ni og ein halv låt lang plate, får skrivast av på faenskapens rekning. Difor er det heller ingen vits i å krangla på det.
Johnny har hinta til A boy named Sue tidlegare i konserten. «You wanna hear A boy named Sue? I do too. I’m anxious to hear it – I don’t know how it’s gonna sound». Den kjensla kjende nok bandet på òg, idet Johnny endeleg sparka i gang låten – dei hadde aldri spela han før. Me høyrer dei famla seg i gang éin etter éin, før dei midtvegs i andre vers landar på eit rockabilly-driv som alle kan einast om. Songen til Shel Silverstein – sist høyrt med 25 minutes to go frå Folsom prison-plata (og er det nokon som hugsar Boa constrictor frå humorplata Everybody loves a nut?) er festleg den, slik talking blues skal vera, men det er framføringa til Johnny som får folk til å gå av skaftet.
Som for å minna oss på kva han eigentleg balar med i livet og karriera si om dagen, lirer han av seg gospel-sviska (There’ll be) peace in the valley med pliktoppfyllande koring frå Carters og Statlers. Når sant skal seiast ville Daddy sang bass vore eit kulare val i så måte (den er også med på setlista), men den var trass alt å finna på førre plata, og så var det denne langfingeren då.
Det er tid for å bua litt meir på vaktene, før me til slutt får eit brotstykke av den nemnde Folsom prison-medleyen som avslutningsvignett. Dermed er det over, og det kjennest som om dei nett kom ramlande inn frå sidelinja. Særleg om ein høyrer opp mot den meir episke Folsom Prison-plata, der dei dvelar lengre ved dei ulike kunstnariske sidene til artisten. Dei fleste er representert her òg, men i kortare glimt og med tøffingen Johnny Cash i hovudfokus. Mest av alt er dette eit høgspent og sveittande, intenst dokument over ein impulsiv og eigenrådig live-artist i perfekt samspel med sitt publikum.
Me skal vera glade for at San Quentin stod på turnélista denne dagen, og for at Johnny Cash ein sjeldan gong lét seg overtala.
Les meir frå serien Johnny Cash – album for album her.
Publisert 19. februar 2021.