Turnédagbok av Einar Stenseng (del 3)
Terzo concerto: Egersund, 25/9
Jeg våkner i tolvtiden på Generalens gjesterom til melding fra Fjusken:
Foto: Kjetil Efjestad
Han er tydeligvis igang allerede. Jeg får med meg Generalen bort til vinterhagen, hvor Fjusken sitter blid som en sol med det som antageligvis ikke er den første flasken. Vi blir sittende å drøse en stund og stemningen er stigende, selv om jeg blir lettere sjokkert da Fjusken setter på Radiohead på anlegget. Jeg overtaler han vennlig til å skifte til Warren Zevon.
Fjusken får også vist sin ferdighet som skomaker, ettersom hælen på min ene støvel er løs. Han finner frem et par tvinger og en tube PL400, et lim han påstår kan brukes både til båter og sko. Jeg lar han få holde på, og resultatet blir slettes ikke så verst.
Foto: Børre Bratland
Vi skal med halv tre-toget til Egersund. Det er nesten en halvtimes tur sørover, så vi har selvsagt med flytende proviant. Da jeg kommer i skade for å stille det uskyldige spørsmålet om hvor Jærens grenser i nord egentlig går (leksika vil fortelle deg at tilogmed Stavanger ligger på (Nord-)Jæren, men dette faller på sin egen urimelighet) bryter Generalen og Fjusken ut i en høylytt debatt. Generalen fremhever jordbruksskolen på Øksnevad som et siste nordlig punkt for det ekte Jæren, noe som får Fjusken til å utbasunere at «Gandal æ faen ikkje på Jæren!» på velkjent snøvlete vis.
På Egersund stasjon blir vi tatt godt imot av vår venn Halvor Ø. Thengs, som vi kjenner fra hans arbeid med Egersund Visefestival; en av Norges hyggeligste festivaler, hvor både Generalen og jeg har spilt mangfoldige ganger i ymse konstellasjoner. Første gangen jeg var der var med Happy Dagger sommeren 2010, som faktisk også var første gangen jeg møtte den gode General. Det var også den gang jeg en natt forsøkte å bryte meg inn i en båt som lå til kais, hvorpå jeg skled og falt ut i vannet og holdt på å drukne. Denne hendelsen ble basis for den ikke ukjente sangen «Jeg har fått livet i gave».
Men nok om det. Nå kjører Halvor oss til Tengs gård, der han har vokst opp og familien hans har bodd helt siden middelalderen. Den flotte låven er fra 1700-tallet og brukes idag som selskapslokaler. I Halvors hjem får vi servert vegetartaco, noe Generalen har gruet seg litt til, men som viser seg å smake han riktig så godt. En merkedag i Generalens liv. Vi får òg hilse på Halvors hyggelige kone Marlen og deres søte små barn, som kun er middels skeptiske til de mildt sigarett- og ølduftende gjestene. En nusselig liten grå pusekatt blir også en ny venn av meg, noe Generalen mener er litt ute av karakter (?).
Fra Tengs gård. Foto: Børre Bratland
På den gamle låven får jeg idéen til å spille inn en liten musikkvideo, så Generalen tar frem Gibson-gitaren og jeg trekkspillet, og vi synger Generalens flotte «Kalv». Grunnet trekkspillets natur, og min noget skingrende tenorstemme på refrenget, må jeg stå helt bak i låven og spille, men det endelige resultatet sier vi oss fornøyde med.
Kveldens spillested er ølbaren MunGåt, som er ny for meg, selv om selve lokalet faktisk var åsted for nevnte Happy Dagger-opptreden i 2010, da stedet ironisk nok het Plaza. Vi har ingen tekniker til å hjelpe oss med lyd denne kvelden, men får en ordning på det selv. Fjusken er lite til hjelp, men god for humøret.
Etter lydsjekk går vi med Halvor til et annet etablissement med det grusomme navnet Easy. Der dukker også vår gamle kamerat Kim Laland opp; en utmerket visesanger og Sandnesgauk. Selv om formen er stigende og løssluppen kan det allikevel ikke sammenlignes med stemningen som møter oss tilbake på MunGåt, der kveldens publikum viser seg å bestå av enkelte veloppdragne egersundere i sterkt mindretall satt opp mot en mengde unge tilreisende jærbuer med forbausende høy promille så tidlig på kveld. Opp mot enkelte av salens unge herrer blir selv Fjusken et dydsmønster. Dette kan bli utfordrende.
Foto: Kjetil Efjestad
Heldigvis er det også noen gamle kjente tilstede, deriblant den gode trommeslager Kenneth Andersen (som bl.a. spiller med Generalens sideprosjekt Bård & Børre Band) og hans Aina, og heldigvis roes også stemningen noe da jeg begynner å lese fra romanen, og da Generalen kommer opp på scenen blir det tydelig at de beduggede ungdommene i salen kan de fleste sangtekstene utenat og skråler villig med. Vi må enkelte ganger være litt småstrenge med forsamlingen, og én ung herre må jeg bort og kakke i hodet med mandolinen, noe han faktisk takker meg for etter konserten.
Tidlig ferdige ender vi opp med å ta toget hjem til Varhaug allerede klokken halv elleve. En rekke av de nevnte unge jærbuene er også på toget, og det går som det måtte gå, heldigvis med togkonduktørenes velsignelse.
Tilbake på Varhaug bærer det til Stasjoen Pub, der instrumentene igjen kommer frem og vi blant annet får oppleve Olav Madlands rørende tolkning av Aage Samuelsen-klassikeren «Jeg går aldri, aldri mer til Egyptens land». Kvelden ender med at jeg forlater selskapet i all stillhet, noe også Fjusken gjør et forsøk på, selv om det ender med at han går i bakken utenfor Stasjoen med et brak og ender opp med skrubbsår og hull på buksen. Da Generalen tropper opp til nachspiel finner han vinterhagen tom; en såret Fjusk ligger i fosterstilling på loftet og Stensengen er trygt tilbake på gjesteværelset.
Kim Laland, Einar Stenseng, Fjusken, Halvor Ø. Thengs, Generalen. Foto: Karoline 'Easy' Havsø.
Publisert 26. september 2020
Einar Stenseng